Når vondt blir godt

Jeg har ligget alt for mange år nedpå, har latt meg sjøl forfalle. Jeg må endre mye hvis jeg igjen skal bli en triatlonmosjonist, selv om det er en triatlonmosjonist av breddetypen og ikke av supertypen. Og den brutale sannheten er at ingen kan gjøre endringsjobben for meg. Det starter og slutter hos meg selv. (Foto: Dag Oliver)

Jeg er min egen PT

Det finnes trolig en rekke ulike skoler for endringsstrategier. Det finnes resepter og det finnes tipunktslister og regler for hva du bør gjøre og hva du ikke bør gjøre. Det finnes coacher og det finnes personlige trenere og det finnes mentorer som tar penger for å gi deg gode råd og gode program som du kan følge eller la det være.

Jeg driter i det. Jeg hører på meg sjøl og veit sjøl best hva som funker og ikke funker. For meg. Jeg kan ikke si deg hva som passer for deg. Ikke har jeg den kompetansen og ikke får jeg betalt for det og ikke er jeg så interessert i å hjelpe andre. Sorry. Men sånn er det. Jeg er en kjip, egosentrert faen. Hvorfor har jeg ellers denne bloggen hvis jeg ikke var det?

Det som funker

Det som funker er å se det hele med mulighetsbriller og ansvarsbriller og legge bort «alt-er-bare-ræva»-brillene. Det som funker er å gjøre det nå. Bestemme meg for at hvis jeg faktisk mener noe med påmelding til den halve ironman i Haugesund og den hele i Kjøbenhavn i 2016, så må jeg snu ei rimelig stor og tung skute og den må vendes nå. I mars må jeg være i stand til å trene både lange og harde treninger og hvis jeg skal være i slik form i mars må jeg begynne å legge puslespillet av små og store treninger og livsstilendringer nå. Venter jeg to måneder til så er det for seint.

Endring gjør vondt

Hvis vi legger bort endring av typen «kanskje jeg skal ta på meg en svart bukse i stedet for en blå bukse» eller «kanskje jeg skal se litt mer på NRK i stedet for TVNorge» så gjør endringsarbeid litt vondt. Eller i hvert fall er det ubehagelig, skaper litt uro eller en snartur utenfor den sofabaserte komfortsonen.

Men når vi triatleter tar på oss smertespråket så les oss med et kritisk blikk og les at vi er gode på å fremheve våre treningsutskeielser og ønsker å male det med episke pensler på store lerret. Vi er ikke så tøffe som vi skriver, men vi må gjøre en del ting andereledes for å nå våre små og store mål. Jeg må gjøre ting litt andereldes. Gjøre litt mer, tåle litt mer og synes litt mindre synd på meg sjøl enn jeg gjør nå. Forsake noe for å oppnå noe annet.

Men det er ikke skikkelig vondt i en global målestokk. For treningsvondtene er midlertidig og turene utenfor den sofabaserete komfortsonen er bare en leik i forhold til det som virkelig gjør vondt og de endringene som andre går gjennom.

Men det gjør litt vondt. Det må gjøre litt vondt. Er jeg ikke klar for å ha det litt vondt er det meningsløst å melde seg på en lengre triatlon. Og både den halve i Haugesund og den hele i København er litt lengre, og den hele er dobbelt så lang som den halve. Rart det gitt. Det kommer til å bli litt vondt på veien dit og når jeg endelig er der. Men det er godt. Det er slik det skal være.

Vondt blir godt

Jeg veit at treningsvondtene mine og de ørsmå forsakelsene mine gjør godt. En ting er at jeg veit at jeg elsker å sitte og føle at jeg har en kropp som er stinn og øm av trening og som nærmer seg en slags flytsone der jeg tror at alt er mulig. Men før jeg kommer dit en gang til våren, så er det så deilig å kjenne at jeg har og tar ansvar for bli den andre personen. Den personen som driver meg frem og skaper endring.

Og jeg gjør det nå. Foreløpig handler det om små, kjedelige styrkeøvelser på stuegulvet og førtiminutters løpeturer som er tunge som bly. Men jeg elsker det. For jeg er på vei mot noe helt annet. Og siden jeg har vært der før så veit jeg hva det er.

Jeg er på vei tilbake til meg sjøl, jeg gjør det helt sjøl og jeg liker det.



Savn som motivasjon



31.8.15 - 47 min og 7 km

Jeg har startet jobben med å vende tilbake til en modifisert versjon av triatlonlivsstilen. Og det som driver meg er et savn.

Jeg løp i dag igjen. Jeg løp for to dager siden også. Og snart skal jeg løpe igjen. Jeg prioriterer løping denne høsten, fordi det er lettest, fordi det er tyngst og fordi det er mest effektivt for å snu skuta.

Jeg savner så inderlig å være i form, en hver fysisk utskeielse minner meg på hvor langt unna kampklar form kroppen min er. Og for tiden er det å kjøre bil å regne som fysisk utskeielse, og da blir 47 min løping ekstremsport. Savnet mitt etter å være i form er selvsagt ikke slik som savnet etter faren min. Men det er et savn.

Jeg løp i dag. Jeg løp litt lenger enn sist, men jeg løp minst like sakte. Kroppen min protesterer, den har glemt at det er dette jeg vil at vi skal gjøre. Kroppen min er glemsk, den har glemt det som var for tre, fire år siden og husker mye bedre sofa, seng og lenestol enn asfalt, joggesko og oppoverbakker.

I oppoverbakker blir savnet sterkest. I oppoverbakker merker jeg at jeg ikke klarer å løfte beina nok til å ha et løpesteg. Savnet er ikke etter lettere sko, men lettere kropp og fler kilometer i beina. Og det gjør jeg noe med.

Jeg løp i dag. Det var litt lettere å komme seg ut i dag enn sist, fordi jeg endelig har klart å bestemme meg for at det er nå det begynner. Fordi jeg har godtatt at veien mot sesongen 2016 har startet nå.

Løping er den letteste og den tyngste veien tilbake til den formen jeg forventer å finne på veien mot halv Ironman i Haugesund og Ironman København i 2016.

Dette er lettest fordi jeg veit at jeg kommer fortest i form med løping. Det er tidsøkonomisk og kunnskapen om det gir motivasjon. Og det er tyngst fordi bade svømming og sykling skjuler vekta mye mer enn løping.

Men løping må til. Og løper jeg ofte så vet jeg at løping og trening blir morsomt igjen.

Og det er helt sentralt for er det ikke morsomt er det ingen grunn til å trene og konkurrere. Jeg savner inderlig at trening er moro, men jeg tror det kommer snart. Jeg kjenner treningsgleden ligger rett under overflaten og snart vil insistere på å komme frem og si «hei, husker du meg?.

Men akkurat nå er det mest tungt og vondt. Men det er greit. Livet har både savn, glede, vondt og lette og tunge stunder og siden jeg vet det kommer en forandring lever jeg greit med siuatsjonen nå.

Foto: Guy Huste

Min start, min vei og mitt mål.

29.8.2015: Løp 33min og 5 km.

Med begge beina i skoa på tampen av august og starten på sesongen 2016. Jeg løper ut døra og det går ikke fort. Det er selvsagt ikke alltid det skal gå fort. Noen ganger skal det gå sakte.

Det er et kjent løperråd som blir overlevert fra løper til løper, fra trener til løper og fra Dagens Næringsliv til forretningsfolk: løp langturene så sakte at du blir flau. Jeg klarte to av tre. Jeg løp sakte. Jeg ble flau. Men jeg løp ikke langt.

Det var ikke meningen heller. Jeg er på slutten av sommeren eller starten av vinteren alt etter som du ser det. Jeg starter å trene i dag fordi jeg har meldt meg på både halv Ironman i Haugesund og Ironman København i 2016.

Det må være lov å være ærlig, jeg har ikke trent mye og kroppen min er død. Jeg kan faktisk ikke huske når jeg løp sist så nå prøver jeg i 33 minutter å vekke sovende muskler. Jeg vil ikke si jeg skriker til musklene for å få dem våkne, men jeg snakker veldig strengt til det som for noen år siden var del av kroppen til en aktiv triatlonmosjonist.

I dag er jeg i akkurat samme båt som alle andre som starter på et nytt liv og skal starte å trene. Jeg er sammen med alle som har bestemt seg for at fett nok er nok fett og jeg er stol av mine første løpende skritt. Det går ikke fort, det er ikke langt, men det er en start. Min start.

Om et år går jeg i mål! Jeg gleder meg til veien og jeg gleder meg til målet.

Foto: Jørgen Melau

Monopolmedaljer

Jeg har vært på noen triatlonting og sett og hørt mer eller mindre fornuftige tingforslag og virkelighetsbekrivelser. Det er ikke så mange år siden ørene ble tutet fulle av sannheten om hvordan vintertriatlon var flaggskipet i Norsk triatlon. Jeg har hørt beretninger om hvordan det var vintertriatletene som hentet hjem tusener på tusener av medaljer og reddet sporten vår fra tørråte. Det er fullt mulig at vintertriatletene er kjempemessige sportsmenn og -kvinner, men grunnen til at de var nedlesset med medaljer var og er, at ingen andre bryr seg om denne sporten enn en liten håndfull mennesker. Har du sett resultatlista i vintertriatlon? Den er stuttere en sånne miniski som vi kalte dudler i steinalderen.

I slekt med vintertriatlonmedaljer, er lagmedaljer i NM slik det praktiseres i Norge. Når konkurransen er over legges de beste tidene for hver klubb sammen og danner et "lag". Den vinnende klubb får en pokal ingen bryr seg om og utøverne får noen medaljer.

Det er veldig søtt når små barn skryter av hvor rike de er og viser fram en bunke monopolpenger. Men det gjelder barn, voks opp! Slutt å dele ut monopolmedaljer.

Jeg har ikke no ønske om å "legge ned vintertriatlon", jeg er stor tilhenger av at alle skal få ha sin sandkasse, men jeg håper at det til høstens ting, fra en voksen klubb, blir sendt inn et forslag til endring av konkurransereglement for alle NM.

A) lagkonkurransen slik den er i dag fjernes og evt B) at det innføres f.eks. teamstafett på supersprint a la "ITU Triathlon Mixed Relay" i stedet.

Triatlon og folkehelse?



De som er opptatt av løping, maraton, trening, triatlon og sånn heiser ofte "folkehelsefanen". Jeg gjør det innimellom selv. Det er, liksom, godt for folkehelsa at vi trener som faen fra vi er 35 til vi er 45 og knær og hjerte stopper oss, på en måte. Kanskje det, men slettes kke sikkert. 

Det som er rimelig sikkert at det er bedre å trene moderat, enn ingenting. Men hvordan er det med det vi driver med? Maraton og ironman og sånn? Juryen er nok fortsatt ute og diskuterer om triatlon egentlig er en folkehelseaktivitet.

En eller annen sa: gevinsten ved å trene er omtrent 1:1. For hvert minutt du trener så forlenger du livet med ett minutt. Konklusjonen hans var: for Guds skyld håper jeg du liker å trene!

Spesielt siden den ekstra tiden blir plusset på i den kjipe enden av livet. Den delen av livet som er uten platehjul, neopren og lycra, men med gåstol og voksenbleie.

Kanskje er det i et folkehelseperspektiv bedre å gå seg en tur og se på havet, enn å trene til Ironman. Men individet Bent har tid, rom og hjerte for begge deler og sier ja takk til begge og mer til.

En lykkereise på Hvaler


Den gode stemningen ligger smurt tjukt utenpå Hvaler denne søndagsmorgenen i juni. Skyene sprekker opp når jeg sitter i bilen, sola titter frem og jeg er på vei til min første triatlonkonkurranse på noen år.

Jeg har spontant meldt meg på konkurransen, uten å ha trent noe særlig i år, men jeg drar til Hvaler på jakt etter den gode stemningen, til tross for at jeg regner med å få den dårligste triatlontiden noen sinne. Men en god tid er ikke en forutsetning for en god opplevelse. Hvaler triatlon blir en lykkereise på 3 t 09 min.

Jeg er der for å være en del av triatlonfamilien igjen, ikke bare stå på siden og ta bilder og kommentere, men være hundre prosent tilstede. Konkurrere først, trene etterpå er min nye strategi for å få tilbake triatlonlysten.

Kan du merke på forhånd hvordan dagen skal bli? Jeg ankommer med alle sanser åpne og nærmest værer stemningen som en engelsk setter kvelden den niende september. Og funksjonærene og medkonkurrentene er som alltid de beste stemningsmarkører.

På Hvaler var begge deler helt der oppe blant de beste. Fra gutten som tok i mot på parkeringsplassen ved sekretariatet og viste videre vei til gratisparkeringa til kvinnen som tok av meg tidtagningsbrikken da jeg kom i mål, var funksjonærene preget av treenigheten: smil, velvilje og god informasjon. Hvis dere ikke har fått det med dere ennå; Vit at dere er dypt og inderlig verdsatt. Det er slike som dere som skaper en konkurranse, det er dere som bestemmer om en konkurranse er helt ok eller fantastisk, det er dere som bestemmer om konkurransen blir en konkurranse for minneboka eller glemmeboka. Hvaler triathlon 2015 kommer jeg til å huske lenge. Tusen takk, jeg håper vi var verdt all innsatsen deres.

Med baggen på ryggen og sykkelen ved min side triller jeg ned til sjarmerende og kompakte Skjærhalden. Det er trangt på Hvaler og det gir konkurransen dens egenart og konkurransens utfordringer. Alt skjer på et lite område og alt skjer tett opp til det daglige ferielivet. Lørdagens sprintkonkurranse hadde visstnok noen utfordringer, men arrangøren hadde tatt lærdom av dette og leverte en modifisert konkurranse som satt som et skudd. Holder dere fast ved det dere gjorde på søndag kommer konkurransen til å bli en sommerklassiker. Dere kan ikke bli størst, men dere kan bli best.

Jeg har vært i triatlonmiljøet i 15 begivenhetsrike år. Jeg har aldri vært god eller best, og jeg har aldri trent mest, så langt der i fra, men jeg har trent, konkurrert, arrangert, administrert og skrevet triatlon i så mange timer at jeg kjenner noen i miljøet. Og noen kjenner meg.

Jeg innrømmer det. Jeg elsker å møte triatleter. Triatleter som Truls og Espen Wagener som fortsatt er veldig gode og som har levd triatlon i mange flere år enn meg. De var på Hvaler og det var godt å være på startstreken sammen med dem igjen. Rene Gjøg fra Oslofjord triatlon er også femti år og er i så god form at han kommer på tredjeplass. Disse tre kommer i mål omtrent en time før meg. Og alle tre er bedre på å triatlere enn på å lyve. «Du ser bra ut Bent» roper de alle tre når jeg løper ut på siste runden. Særlig. Du ser ikke bra ut når du veier 97 kg og bruker 1t07min på 10 km, men takk for forsøket gutter. Det hadde uansett ikke vært no stas å fått høre «du ser ut som en dass»: Noen ganger er løgn bedre enn sannhet.

Jeg elsker å møte nye triatleter. Si hei og snakke med noen jeg aldri har møtt før. Se noen i øynene og snakke litt om vanntemperatur, asfalten, forrige helgs konkurranse og neste års mål. Snakke litt i fem minutter, si «lykke til» og så ha et nytt ansikt og en ny bekjent å heie på og bli heiet frem av. 

«Heia Bent» hører jeg i sykkelløypa. «Stå på Bent» hører jeg på løpeturen. Noen ganger fra folk jeg kjenner, men ofte fra folk som kjenner meg uten at jeg kjenner dem. Jeg er grunnleggende selvopptatt så jeg innrømmer at jeg vokser litt når folk kommer bort og forteller at de har lest bloggen min i mange år og vet hvem jeg er. Jeg kommuniserer jo for å bli hørt, ikke for å selge en sponsor, så jeg liker slik bekreftelse på at jeg treffer.

Hvaler triathlon var kompakt, koselig og kompetent denne søndagen. Skiftensonen er en lang, smal tarm, men de 150 deltagerne var gode på omtanke så det var ikke det kaoset som gjør andre skiftesoner til et minefelt av våtdrakter, drikkeflasker og bagger. Det er ikke verdens mest rettferdige skiftesone. Står du på enden så får du en lang vei frem og tilbake med sykkelen. Men det er slik det er og jeg tror alle forsto at slik må vi gjøre det her.

Og det var ikke skiftesonen sin skyld at jeg bruker lang tid der. Når jeg klarer å rive av meg tidtagerbrikka på vei ut på sykkel og velger å kaste bort tid på å justere pulsbelte og skifte til løpetrøye som skjuler bilringene litt bedre så er ikke det arrangørens feil.

Jeg var redd for syklingen før start. Jeg visste at det var trangt, Hvaler er en hyttekommune med dertil hørende sommertrafikk og noen sa at asfalten var dårlig. Dette hadde potensiale for å bli stygt. Tenkte jeg. Og tok feil.

For jeg fikk en nydelig tur rundt på Kirkøy på nesten trafikkfrie veier og passet på av dyktige funksjonærer og myndig politi på de kritiske punktene. Jeg var aldri redd og jeg var aldri usikker på hvor jeg skulle. Tvert i mot følte jeg meg passet på og trygg hele veien. Hva mer kan jeg forlange? Jeg smilte absolutt hele veien. Smilet var klistra fast i fjeset mitt fra passering kirken første gang. Til tross for at dette var min andre sykkeltur i år. Så bra var dere og så glad var jeg.

Svømmingen gikk på helt ok 31 min, syklingen var grei, men løpingen ble som forventet. Sakte, men kontrollert. 67 min på 10 km er selvsagt utrolig tregt og kan ikke en gang klassifiseres som jogging, men tid var irrelevant og triatlonopplevelsen var det sentrale. Den gode opplevelsen som ikke kan måles i watt eller bpm eller km/h. Den gode følelsen som kommer fra møtet med en konkurranse, deltagere og arrangører som har et stort hjerte som banker for det å gi av seg selv og som har tid til et smil og et vennlig ord, selv når det koker.

Jeg blir varm om hjerterota av heiarop fra tilfeldige sommerturister, jeg begynner nesten å grine når tre små sjarmtroll står med norske flagg og roper «heia, heia» til alle som passerer før de plutselig roper «der kommer mamma, heia mamma!». Og når jeg like før mål både får tilbud om en dusj fra vannslange og et glass cola av tilskuere som blir en uformell del av konkurransen, så sier det meg at Hvaler triathlon er en konkurranse med et hjerte.



Og da blir selve oppløpet en boblende gledesrus. Jeg brøler og roper ett eller annet. Glad for at jeg er i mål. Glad for å nok en gang være del av triatlonfamilien, men mest av alt glad for at jeg har fått oppleve en konkurranse med sjel, sjarm og ja, jeg gjentar det igjen - hjerte.

Jeg tror ikke Hvaler triathlon skal bli Norges-cup eller friste eliten med store pengesummer. Hvaler triathlon har et hjerte og en sjarm og det er det som bør bevares og videreutvikles. Bygger dere konkurransen på det, stoler på de valgene dere tok i år og får ti doer på rad og rekke så skulle det meste være i orden for 2016.

Tusen takk til alle dere som gjorde re-debuten min så minneverdig. Vi sees i 2016.

Påmeldt Hvaler Triathlon - Olympisk distanse

Jeg veier 97 kg, trener kanskje tre timer i uka, har syklet en gang ute i år (og ikke no på rulle) og jeg er utrolig stiv i ryggen. Dette kan bli stygt, tregt og moro

Posted by Tribent on Thursday, June 18, 2015

50 spørsmål ingen egentlig vil ha svar på



På utallige (for oss som ikke kan telle lenger enn en) oppfordringer, kommer min versjon av bloggpesten "50 spørsmål ingen egentlig vil ha svar på".

1. Hvor gammel er du om fem år? 55
2. Hvem har du vært sammen med i minst to timer i dag? Ingen
3. Hvor høy er du? Jeg er 178cm lav. Og mindre skal jeg bli, men innimellom føler jeg meg høy og mørk. Og så våkner jeg.
4. Hvilken film så du sist? Jeg er rimelig treig av meg, men jeg tror aldri jeg har sett en film sist.
5. Hvem ringte du sist? Øivin Fjeld (gitarbygger og gitarmekker) for å snakke om ombygging av en Fender Stratocaster.
6. Hvem ringte deg sist? En forsker som vil forske på folkehelsearbeidet i Fredrikstad kommune.
7. Hva stod det på den siste smsen du fikk? Du har brukt 800mb av din 1000mb datapakke.
8. Foretrekker du å ringe eller sende sms? Jeg er så gammal at jeg aldri blir lei av å sende røyksignaler, men merker at det går lenger og lenger emellom hver gang jeg får svar.
9. Hva er ditt favorittsted? På et skjær ytterst i den svenske skjærgården. Med telt og kajakk.
10. Hvilket sted foretrekker du minst? .......«foretrekker minst»? Har den som har skrevet disse spørsmålene gjennomført barneskolen?
11. Når så du moren din sist? To helger siden.
12. Hvilken øyefarge har du? Blå
13. Hvilken julesang er din favoritt? Jeg hater 17. mai og bunad og jul og julesanger intenst, men «Christmas Card From A Hooker In Minneapolis» med Tom Waits er en bra sang.
14. Er foreldrene dine gift eller skilt? Bare moren min som fortsatt lever.
15. Når våknet du i dag? Klokka 0130, 0410, 0530 og 0630.
16. Hvor tror du at du befinner deg om 10 år? Trolig i Fredrikstadområdet.
17. Hva skremte deg om natten som barn? Mus og rotter som løp på loftet.
18. Hvilket youtube-klipp var det siste som fikk deg til å le? Gamle mennesker som spiller GTA.
19. Hva er din beste egenskap? Bryr meg om andre mennesker.
20. Hva er din verste egenskap? Rotete
21. Sover du med eller uten klær om natten?  Hold grisepraten din for deg selv.
22. Hvor mange puter har du i sengen? En! Hva er vitsen med flere hvis du ikke er et tohodet troll eller en siamesisk tvilling?
24. Hva er det rareste du har spist? Flymat.
24. Har du stasjonær eller bærbar data? 01100010  01101111  01110100  01101000
25. Foretrekker du sko, sokker eller barføtt? Det er en smule kontekstuelt. På jobb er sko og sokker konvensjonelt, men et trygt valg. På sandstrand er dressko unødvenig og bare føtter svaret.
26. Hva hører du på akkurat nå? Vaskemaskinen. 
27. Hvilken iskrem er din favoritt?  Alt går i grisen.
28. Hvilken dessert er din favoritt?  Samme faen, bare det er mye av den.
29. Den største premien du har vunnet? Jeg vant en lekebamse en gang, den var ganske stor.
30. Liker du kaffe?  Jeg lever av kaffe.
31. Hva drikker du helst til frokost? Vann. Og kaffe.
32. Hvem var din favorittlærer på videregående? Kan ikke tenke meg jeg hadde en favorittlærer. Men jeg hadde en favorittplass. Nederst ved vinduet.
33. Kan du spille poker? Ikke skikkelig.
34. Hva har du spist i dag? Brød.
35. Nevn to historiske personer som interesserer deg? Er ikke så opptatt av historiske personer som jeg er av historie.
36. Hvilken radiostasjonen var den siste du hørte på? Mest trolig NRK P3, men det var i så fall ved et uhell.
37. Vil du ha barn? Jeg har tenåringer. 
38. Kan du noen andre språk enn norsk? Engelsk
39. Sover du på en spesiell side? Nei.
40. Foretrekker du havet eller basseng? Havet, baby!
41. Hva bruker du helst penger på? Musikk og sportsutstyr
42. Eier du dyrebare smykker?  Jeg er mann. Jeg eier ingen smykker. Hverken dyre eller billige.
43. Hva er ditt favorittprogram på tv? Ser aldri på TV.
44. Hva skal du gjøre i helgen? Padle kajakk og sove i telt. Trolig. Eller noe helt annet.
45. Kan du kjøre slalåm? På ingen måte.
46. Hvordan imponerer man deg? På tusenvis av måter, men uten å skryte av det.
47. Hva slags ringelyd har du på telefonen? Engel - Rammstein
48. Si en ting leserne dine antagelig ikke vet om deg. At jeg er utdannet marxist.
49. Hva har du nærmest deg nå, som er rødt? Hjertet
50. Er du sosial? Når det passer meg.

Dette har jeg sagt tusen ganger ....



... og nå sier jeg det for tredje og siste gang. 

Til alle nye og alle gamle landsmenn. Hør skikkelig etter. Unge og gamle. Og mest trolig alle kjønn. Vi bader i samme vannet når vi er i svømmehallen. Så kunne dere være så vennlige å dusje før dere hopper ut i vannet? Det skulle da ikke være så vanskelig? Gjør du ikke det så tar du med deg hud og hår og drit og møkk ned i vannet. 50 ganger mer enn hvis du dusjer skikkelig først.

Og nei, det er ikke skikkelig kroppsvask å såpe inn badeshortsen med underbukse under. Da samler både hud og hår og drit og møkk OG såpe seg i shortsen. Denne bestemte oppfordring går også ut til gamle kjerringer. Jeg vet heldigvis ikke hva dere gjør når dere dusjer, men jeg vet at dere kommer til bassenget innsmurt med krem og oversprøytet med kjerringparfyme. Disse stoffene ligger som et lag på vannflata akkurat som bensinfilm på vannet i en båthavn.

Altså: Vask dere. Skikkelig. Makan!

Om dere ikke skulle følge opp så kommer jeg til å tilte noe så radikalt og konsekvensene vil bli relativt ubehagelige.

Det var bare det!

50 kroner til en oppsats?

En overhørt historie fra virkeligheten. Damen dette skjedde med blir omtalt som å "ha litt fine venner i Bærum og Oslo vest" eller no slikt. Damen var invitert til dameselskap og alle skulle ha med seg 50 kroner til en oppsats.

Når damen kommer til dameselskapet står det en stor blomsteroppsats på bordet som alle har spleiset på, ikke som presang til vertinnen, men for at de skal ha no virkelig vakkert å se på mens de konverserer.

Jeg kjenner at det er så greit å være mann liksom. Hadde jeg kommet til Tim eller Dag eller Pondus eller Jokke eller Morten eller hvem som helst som har hank og vi skulle samle inn penger så vi kunne samles rundt en blomsteroppsats så...

Ja det er vel ikke no grunn til å fullføre den tankerekka?

Du kan starte med triatlon i dag



Sporten triatlon vokser sterkt for tiden. Det kommer stadig nye konkurranser, klubber, veldig seriøse og veldig useriøse triatlonutøvere. Det er noe med det å kombinere svømming, sykling og løping som rett og slett appellerer til vår generasjons mosjonerende menneske.

Du har det du trenger

Det finnes mange der ute som vil selge deg et triatlonprodukt. Det er mange som vil selge deg triatlonsykkel, for det må du ha. Det er mange som vil selge deg kompresjonsstrømper, for det må du ha. Det er mange som vil selge deg tjenestene sine som Coach, for det må du ha.

Du må ikke ha noe av dette. Det holder med treningsglede, lyst til å trene, en sykkel, hjelm, svømmebriller og joggesko. Og evnen til å skape fremdrift i vann. Også kalt svømmeferdigheter. Hvis du ikke er verdens beste svømmer så vit at i triatlonsammenheng er du i godt selskap. De beste utøverne er selvsagt gode til både å svømme, sykle og løpe, mens vi andre klarer å komme til mål med å være middelmådig i det meste.

Det vil si at de fleste kan starte med triatlon i dag hvis de vil. Og som sagt er det mange som gjør det. Sporten vår eksploderer i et fyrverkeri av lycra, carbon og neopren.



En liten prat om deg og meg

Men la oss snakke om deg og meg. Du har innimellom tenkt at du kunne prøve triatlon, og jeg har lagt planer for å komme i gang igjen, men det har stoppet opp. Det blir med tanken. Hvorfor gjør det det? Hvis du vil, hvorfor gjør du det ikke? Hvorfor gjør ikke jeg det?

Fordi jeg ikke er flink nok. Jeg vil ikke kunne hevde meg.

Dette er en lidelse som rammer svært mange norske menn og kvinner. Troen på at du må være i stand til å hevde deg fra dag en for at det skal være no grunn til å trene og konkurrere. Hvor kommer denne ideen fra? Når vi sender barna våre til den første trening i svømming, fotball, håndball, turn, friidrett osv. så er vi klar over at det vil gå mange år før de blir gode. For svært mange av oss er dette med at de skal bli gode til og med underordnet. Vi håper de skal bli aktive barn som liker å gjøre noe med kroppen sin. I ren bevegelsesglede. Hvorfor er det annerledes for oss voksne?

Hvorfor tror vi at vi skal hevde oss, uten å ha trent på det? Og hvorfor må vi i det hele tatt hevde oss? Når det egentlig ikke er noen andre enn oss selv og muligens nærmeste familie og venner som bryr seg!

Jeg er for tung

OK. Jeg ser den. Jeg ser den når jeg ser meg selv i speilet. Det er ikke no spesielt behagelig å løpe når magan runder hushjørnene to sekunder før resten av kroppen. Men det fine for oss som er litt utfordret av tyngdekraften er at både i sykling og svømming er ikke vekta en like stor utfordring som i løping. Den er ikke irrelevant, men det gjør det lettere å få trent så mye at kiloene renner av.

Alle konkurransene er utsolgt.

Rettelse: Mange konkurranser er utsolgt. Noen blir utsolgt med en gang, men det finnes ledige plasser på mange konkurranser hvis du er villig til å kjøre litt bil eller ta et fly. Og det beste er at veldig mange triatlonklubber arrangerer såkalte treningstriatlon. Dette er som oftest sprintkonkurranser som arrangeres for at folk skal kunne trene på det å konkurrere og for at nybegynnere skal få teste ut hva dette er. Ikke vent start nå. Sesongen er i full gang og en stor ny opplevelse venter deg, hvis du er villig til å prøve noe nytt. Hopp i det, få en smak på triatlonlivet nå.

Jeg må ha time hos legen min først

Ærlig talt. Sludder og vås. Hvis det ikke er særskilte medisinske grunner til det så trenger du ikke time hos lege før du starter å være aktiv. Det er når du har tenkt å starte å være inaktiv at du bør ta en legetime først.

Jammen, triatlon er ekstremt!

Jeg vet ikke hvordan hverdagen din er, men jeg har en stillesittende jobb og har marginalt behov for å jakte, samle og sanke mat og det vil si at når jeg ikke trener så sitter jeg svært ofte på ræva. En til to timer trening om dagen er derfor ikke så mye for et menneske som er skapt til å gå og løpe?

Å være fysisk aktiv 5-15 timer i uka er ikke ekstremt! Det er en nødvendighet. Og med slike briller er det ikke du og jeg som er ekstreme, det er det fjernsynets konger og dronninger som er.

For å si det med Thåström: "Det är ni som e dom konstiga det är jag som e normal

Jeg har ikke tid til å trene så mye / Jeg klarer ikke å svømme, sykle og løpe så langt.

Greit nok, men du har tenkt å trene ikke sant? Du har planer om å bli bedre? Du har litt tålmodighet?  Jeg har møtt folk som snakker om å gi opp triatlon etter ett helgekurs i crawl fordi de ikke gikk fra å være brystsvømmer til medaljekandidat i løpet av helga. Hvis det er innstillingen din så kan det være at du skal satse på noe annet. Men nesten alle andre klarer å trene såpass mye at de kan fullføre en av de mange ulike distansene i triatlon.

Men det er klart det tar litt tid å trene til triatlon og det tar mer tid hvis du har som mål hevde deg på Norseman, kvalifisere deg til IM Hawaii enn hvis du skal gjennomføre Bogstad

Hvor mye du må trene kommer an på hvordan grunnformen din er, svømmeferdighetene og ambisjonene dine, men jeg har vært med på konkurranser med 200 treningstimer i året og 400 treningstimer i året. Om jeg var bedre da jeg trente 400 timer, enn da jeg trente 200 timer? Helt klart. Var det mer gøy? Ja, for mestring er gøy, og fordi trening er gøy, men jeg hadde det utrolig gøy i tohundretimersåret også.

Jammen, hvor lang er en triatlon egentlig?

Her er det nesten like mange svar som på spørsmålene: hvor mange runder er det på Bislet og hvor mye veier en fisk?

Den mest kjente triatlondistansen er Ironman, kjent gjennom konkurranser som IM Hawaii og Norseman Xtreme Triathlon (fra Eidfjord til Gaustatoppen). 3800 m svømming, 180 km sykling og 42 km løping takles slik det alltid gjøres, uten pause mellom øvelsene. De fleste må trene før de er med på noe slikt, selv om det er mange som har gjort slike konkurranser med svært spinkelt treningsgrunnlag og flere kilo overvekt enn det som er lurt å ha med seg på Ryanair.

Det finnes en halv Irondistanse, som kalles Ironman 70.3 og i Norge har vi en slik i «Ironmanfamilien» i Haugesund, men vi har også vesentlig mer avslappa konkurranser som HalvFet triatlon. Som selvsagt finner sted i Fet kommune. Et sjarmerende navn på en sjarmerende konkurranse.

En svært vanlig distanse er Olympisk distanse/normaldistanse (1500 m svømming, 40 km sykling og 10 km løping) og klassiske norske konkurranser på denne distansen er Oslo triathlon og Hove Tri. Sammen med disse, eller som frittstående konkurranser arrangeres det også såkalte sprintkonkurranser, selv om de absolutt ikke har noe med sprint å gjøre. 500 m svømming, 20 km sykling og 5 km løping er en svært vanlig kombinasjon.

Og alle disse konkurransene gjør at du med hånda på hjertet kan si at du har «gjort en triatlon».



Hvorfor skal du og jeg triatlere?

Det finnes så mange grunner til å drive med triatlon. Det at vanlige, normale og velfungerende mennesker synes at vi er litt gale som trener så mye og konkurrerer så langt er helt klar en slik grunn.

"Triathlon? Er ikke det veldig langt og tøft og ?..." og så svarer vi vårt innlærte: "Nei da, det finnes konkurranser i alle distanser og det er mulig å være med på en triatlon for alle så lenge du kan svømme og har en sykkel"

Men egentlig vil jeg at de ikke helt skal tro meg. For det er så deilig å ha noe som skiller meg fra de andre. Men dette er selvsagt ikke den eneste grunnen og hvis det å skille seg ut litt ikke er viktig for deg, hvilke andre grunner finnes det til å drive med triatlon?

Jeg kommer ikke egentlig på noen annen god grunn for voksne mennesker som ikke skal bli verdensmestre, enn at triatlon er så fantastisk gøy, sosialt, vakkert, motiverende og morsomt. Det er umulig å beskrive med ord, det må kjennes på kroppen og med alle sanser vid åpne.

Det kan gi en ubeskrivelig rus å gå i mål i triatlon-debuten og for meg er egentlig hver eneste konkurranse en debut.

Og i hvert fall er det slik nå. Etter flere år i opplag så er 2015 min re-debutsesong. Jeg vet ikke hvilken konkurranse jeg skal delta på, det kan hende det blir en halv Ironman, det kan bli en treningstriatlonsprint og jeg har ingen andre ambisjoner enn å lykkes med å ha det gøy. Men jeg er med igjen.

Er du med meg? Tar du sjansen på å ha det litt mer gøy i hverdagen? Jeg startet i går med å løpe 40 minutter i regn i stedet for å se en serie på TV. Så enkelt var det. Gjør det enkelt og gjør det nå du også.

Fett i regn



Regnet hadde gått fra å sile ned, via trommevirvel på taket til å rett og slett bøtte ned. Og jeg skulle løpe.

Jeg er bare et enkelt menneske, med ikke no mer enn høyst vanlig viljestyrke. Så når jeg har planer om å løpe og værgudene sender ut stormtroppene, så ser jeg rundt meg og vurderer raskt alternativene. Og kommer til at skal jeg få trent, så må jeg løpe. Og i all hemmelighet så har jeg ett våpen eller to som gjør at min helt vanlige viljestyrke vinner over været som prøver å stenge meg inne.

Ett av mine hemmelige våpen er at jeg har innsett at uvær gir treningene mine ekstra mening. Jeg har vært med på nok konkurranser til å vite at det uforutsette vil oppstå. Og innimellom er det været som slenger noen ekstra utfordringer vår vei.

De første åra jeg holdt på med triatlon brukte jeg mye energi på å bekymre meg over vær- og uværmeldinger. Blir det for varmt, for kaldt, for mye vind, for vått, for tørt ... ? Det var så mye jeg kunne bekymre meg over hvis jeg ikke hadde gjort grunnjobben. Jeg bekymret meg over punkteringer også, men ikke så mye etter at jeg hadde skiftet slange noen ganger. Redd for det ukjente, ikke så redd for det kjente. Sånn er det.

Etter hvert fant jeg til og med ut at jeg, som har litt fett på kroppen, i noen tilfeller har en fordel fermfor de som skylder i underhudsfett. Jeg har vært med på konkurranser i ti grader og regn, der mine tynne medkonkurrenter sitter i veikanten og hutrer og gråter, mens jeg løper inn til bestetid. Jeg trives rett og slett bedre i regn og litt rufsevær enn i 35 grader, sol og vindstille. Det er godt jeg aldri kommer til å kvalifisere meg til IM Hawaii.

Når jeg trener som best, passer jeg på å trene variert og under alle forhold. På den måten er jeg bedre rustet til å møte konkurransedagens utfordringer. Er det mye vind og bølger så gir det en glimrende anledning til å øve på å svømme under rufsete forhold. For en ting er sikkert, holder du på med dette lenge nok vil du en dag møte bølger på din vei mot målet og da er det ikke sikkert at flattvannssvømming har lært deg alt som kan læres.

Et annet våpen er at rufsevær får meg til å føle meg levende. Jeg liker det når regnet pisker mot kinnet og vinden rufser i det håret som forsvant for 20 år siden. Det har ikke alltid vært sånn, det er tillært, men det er mitt andre hemmelige våpen mot værgudene. Jeg synes det rett og slett er litt fett å lufte fettet i regn og blæst.

Så værguder, dere liker kanskje ikke meg, men jeg liker dere! Bring it on!

Et nytt triatlonliv - hva skal til?

Hva skal til for at triatlon blir en bærekraftig del av livet mitt? Hva må jeg endre? Hvordan skal jeg tenke? Hvordan skal jeg ikke tenke?

Hvis livet er en elv

Ting er ikke som før. Sånn er det med ting, det er tingenes iboende egenskap eller faenskap. Ting har en lei tendens til å endre seg, men ikke alltid jeg. Ikke i et tempo som holder tritt med ting. Hvis livet er en elv, så driver jeg innimellom med den, noen ganger svømmer jeg mot, med eller på tvers av elva og andre ganger er jeg en vase med tømmer som midlertidig hindrer all ferdsel. Målet er kanskje å oftere være lykkelig og fullstendig tilstede i elva slik den er her og nå? Og i hvert fall ikke prøve å svømme der når den er bånnfrossen. Ikke jobbe mot elvas natur, ikke jobbe mot tiden og livet, men med det og i det.

Nå nå nå!

Alderen endrer seg og meg, min alder og alderen til de rundt meg. Vi blir eldre, ett år av gangen. Men i hodet mitt kan jeg fortsatt være 15, 35 eller 45 år. Veldig ofte de siste årene har min mentale alder vært rundt 35-40 år ( i virkeligheten fylte jeg nettopp 50år). Det var da jeg startet å trene og konkurrere med meg selv og det er minnet om mestring og framgang som er mitt bildet av trening og triatlon.

Som triatlet setter jeg meg mål for meg selv, bestemmer meg for hvordan jeg skal komme dit og ser at hvis jeg gjør A så blir resultatet B. Eller i hvert fall B minus. Og dette er gode minner fra framgangsfasen, men er det riktig mot meg selv å ha disse skjønnmalte bildene som mal for fremtidig treningsglede?

For noen år siden fikk jeg ulike typer «kropsrusk» som fratok meg mye form og mye forutsigbarhet. Dette har jeg skrevet om før og det skal jeg ikke sutre mer om. Da var da og nå er nå. Da da da! Nå nå nå!

Jeg tenker altså sover jeg (bedre)

Det som gjelder nå er at jeg ved hjelp av en psykolog har fått relativt god orden på søvnen min. Jeg har gått fra å sove 0 til 3 timer til å sove 3-6 timer og det er en stor forandring. Det er ikke noe hubbabubba ved å gå til psykolog og det er ikke en mirakelkur han har gitt. Han har fått meg til å tenke på nytt. Bokstavelig talt. I en alder av femti år har jeg lært meg å tenke og handle annerledes. Og hvordan jeg tenker og handler har konsekvenser for hvordan jeg sover. Dette er ikke rocket science, men det er nesten litt skremmende å se hva jeg er i stand til å gjøre mot med meg selv med tankekraft. Det positive er selvsagt at den endrede tankekraften kunne endre et inngrodd "fraværavsøvnmønster", altså kunne jeg få drastisk bedre restitusjon ved å tenke annerledes.

Om tankekraft kan lege inngrodde tånegler gjenstår å se.

Er triatlon sunt?

Men selv om jeg sover og har det bedre så har jeg ikke orket å trene. Og jeg har ikke savnet det. For første gang på mange år har ikke trening hatt en plass i livet mitt. Jeg har lest bøker, jeg har spilt masse gitar og jeg har vært sammen med familien i en hard tid. Og så har jeg tenkt. For første gang på mange år.

Og jeg har tenkt på om det var noe i triatlonlivet mitt som var med på å rigge meg for fallet.

Vi pleier å si at triatlonlivsstilen er sunn, men er den egentlig det? Har den vært det for meg? Når jeg ser de siste tjue åra under ett? Og her skal det skytes inn at jeg f.eks. har vært heldig å unngå problemer med beina som skremmende mange av de jeg kjenner sliter med. For tiden synes jeg oftere jeg ser nyhetsoppdateringer på facebook om kneoperasjoner enn kaffekopper fra Starbucks. Det skal mye til at jeg skal si dette: men jeg vil heller se bilder av kaffekopper enn røntgen av rufsete knær.

Hva gjorde jeg feil?

Jeg vet ikke når det gikk galt og ikke helt hvorfor og hva, men jeg oppdaterte i hvert fall ikke virkelighetsbildet mitt. Jeg fortsatte å legge ambisiøse planer for trening og triatlonlivet, planer som jeg ikke hadde nubbsjans til å holde. Se for eksempel på denne beskrivelsen på bloggen min. Den er der ennå. Snakk om selvbedrag.



Og selv det jeg gjorde ble sett i lys av hva jeg burde gjort. På en fantastisk timestur i skogen var ikke tanken «å så fantastisk at jeg kan dette» min følgesvenn, men i stedet hadde jeg følge av «nå er det bare åtte uker til konkurranse X og jeg burde veid 10 kg mindre og jeg burde løpet terskelintervall med Y i dragene». Med havet rundt meg og kajakken under meg kunne dominerende tanke være: jeg skulle syklet på rulle i dag. Hvis en nøkkel til uhelse er å nekte seg selv de positive opplevelsen, så gjorde jeg som regel det, en regel nesten uten unntak. Ikke ydmykt takknemlig, men kritisk selvpiskende.  

Uten å gå i detalj så var det ikke bare innenfor triatlon at denne typen tankegang var dominerende. Den ble den dominerende tankemåte. Det var slik jeg møtte livet.

Jeg er en annen enn jeg var - lev med det!

I dag bygger jeg meg opp som triatlet igjen ved å tenke rundt «hva er min pasjon» , hvordan skal triatlon være et bidrag til å fylle livet mitt med glede og mening? Og sakte men sikkert kommer lysten til å trene tilbake. Jeg vet ikke hvordan og jeg vet ikke hvor mye, men jeg vet at det ikke må bygge på den jeg var før og de evner og ressurser jeg hadde da. Jeg må leve med den jeg er nå og det jeg trenger nå. Hele døgnet og hele året i riktig mange år.

Jeg kjenner på kroppen min at jeg er eldre. Ryggen er stiv når jeg våkner og mine ekstra kilo er tyngre å bære enn før. Jeg kan sikkert igjen føle stor glede ved å legge treningsplaner og fullføre både disse og konkurranser.  Men det jeg savner sterkest nå, det jeg virkelig vil oppleve igjen er møtene mellom triatlonvenner og gleden av å være konkurranseeuforisk og fullstendig tilstede i en treningsøkt. Og for den triatlonopplevelsen trenger jeg ikke nytt utstyr, coach eller 500 timer trening hvert år. For å oppnå det trenger jeg bare å være oppmerksom på alt som er godt.



Alltid tilstede når du går, padler, leser eller løper

Så jeg har startet på et nytt triatlonliv. Og det som skal til er at jeg tar inn over meg at jeg er triatlet her og nå. Med alle sanser åpne og så ærlig mot meg selv som mulig. Og jeg lar ikke triatlon ta bort oppmerksomheten fra venner, gitarspill eller en tur med kajakken på vannet. Fordi det er ikke triatlon verdt. Og det paradoksale er at når jeg finner denne nye plassen til triatlon i livet mitt, så vil verdien av triatlon igjen blir stor i mitt liv. Men det vil være aldersjustert, erfaringsjustert og tankejustert.

Jeg tenker igjen, derfor triatlerer jeg igjen. Og jeg er på vei mot fantastiske opplevelser og gode tanker.

Ser deg rundt neste sving, med et smil!

Slutt å sutre!



Smil for faen! Vær litt glad! Ikke la deg vippe av pinnen av litt motvind og motbakke. Ikke la de bittesmå eller bittestørre problemene bli alt og la det ta all kraften din. Eller min.

Jeg skal ikke snakke om deg, du har full rett til å sutre så mye du bare vi,l du har sikkert en god grunn, men jeg skal snakke om meg. Jeg er verdensmester på meg. Det er ingen som kan meg mer enn meg. Eller er det det? I hvert fall er det ingen som har vært lenger sammen med meg enn meg selv så sånn sett er jeg noe av en selvoppnevnt og selvopptatt ekspert. På meg selv og mine tanker og handlinger.

Og som mange av mine landsmenn så har jeg lett for å bli litt veik og sutrete når det blir en smule motgang.

Jeg bagateliserer ikke plager og vondter. Det er klart at livet slenger tunge stunder og prøvelser vår vei etter hvert som vi trår jorda med lette eller tunge skritt. Livet er ikke bare en dans på roser, det er også en talerken med ertesuppe. Så vi har lov til å reagere med sinne, tårer, smerte og andre handlinger som vi har i vårt følelsesreportoar. Når det smeller så smeller vi tilbake. Greit nok.

Men skal jeg kjæle med vondten og misnøyen? Skal jeg dulle med plagene mine og gjøre det negative til alt?

Du må gjøre det du gjør, men jeg prøver å endre meg. Det er ikke lett, men det er ikke så fordømt vanskelig heller. Det er faktisk utrolig mye endring jeg kan få til med tankekraft. «Det viktigste er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det» er et gammalt ord. Og det ligger mye vilje i et slikt ord.

I hvordan jeg tar det ligger nøkkelen til hvordan jeg har det. Det snedige er at det også påvirker hvordan jeg har det fysisk. Hjernen min er såpass sterk at jeg kan skru meg ned mentalt og fysisk.

Det utrolige er at jeg kan forandre hvem jeg er og hvordan jeg tenker. Jeg kan bli en annen enn den som tenker i gråtoner og svart/hvitt. Jeg kan være nysgjerrig, takknemmelig og ydmyk. Jeg kan være nysgjerrig på leit etter det positive i hver dag. Jeg kan legge meg med tanken "i dag var en god dag". Fordi det var noe godt i den. Ikke perfekt, men jeg finner alltid noe å glede meg over. Hvis jeg vil.

Jeg endrer meg for å få sove bedre. For å få sove i det hele tatt.

Og etter at jeg har startet med den endringsjobben, har jeg gått fra å sove 0-3 timer hver natt til å sove rundt fem timer hver natt. En fantastisk forandring. Jeg vet ikke at det er hjelpen til å tenke og handle bedre som har gjort dette. Men det er i hvert fall sammefall i tid.

Og det holder for meg. Spesielt siden det å endre tankesett ikke har store negative bivirkninger.

Bortsett fra at jeg kan bli litt overdrevet slitsomt positiv innimellom.

Jeg ser den.

Firebruersløpet i Fredrikstad

I tråd med min nye treningsplan var det på torsdag tid for oppdagelsesløp med bakker. Oppdagelsesløp med bakker? Det står vel ikke i noe seriøst treningsopplegg? Nettopp og det er et veldig godt argument for nettopp oppdagelsesløp.

Oppdagelsesløp er rett og slett å løpe et nytt sted for å få variasjon som er godt for både kropp og hue. Jeg har nemmelig lett for å løpe samme løypa om igjen og om igjen. Veldig forutsigbart og du så kjedelig.

Løpsopplegget var veldig enkelt: jeg skulle få med meg så mange Fredrikstadbruer jeg kunne på ca en time med rolig løp. Bruene skulle stå for bakkene og pulsøking.

 



Fredrikstadbrua er den største brua og den første brua jeg løp. Her var det fin utsikt til både Sarpsborg og Hvaler. Så var det Kråkerøybrua og gangbrua til Værste før jeg løp fram og tilbake over Værstebrua.

Det var godt å løpe en ny type tur og neste gang jeg skal løpe her skal jeg løpe langtur og få med meg de to siste bruene: gangbrua og bilbrua over Seut. Tror det skal bli ca 90 minutters tur.


Om ikke farten var høy så var i hvert fall pulsen det hver gang jeg skulle opp ei bru. Bruer er egentlig ganske flotte treningsverktøy og vi i Fredrikstad er heldige som har mange og fine bruer.  

 

 



 

Honning med sukker på

Du har sikkert sett det? Et hunnkjønn legger ut et bilde på Facebook, blogg eller instagram og så renner det over med honning, sukker og sirup i løpet av kort tid. Fra andre av samme kjønn. Ingen menn.

«Kjæreste, søteste du», «du er så vakker snuppa», «fine du», «finigen», "fineste", «vakre du», «elsker deg søtingen min»,. 

Jeg snakker ikke om tenåringer, jeg stalker ingen tenåringer og jeg bryr meg ikke om hva tenåringer skriver. Jeg bryr meg ikke egentlig om hva voksne damer skriver heller. Det vil si, det gjør meg ikke vondt og jeg kan bare se bort når overdosen av språklig honning, sukker og melis gjør meg kvalm.

Men jeg lurer litt. Jeg lurer litt på hva som får voksne damer som har gjennomført framhaldskulen og vel så det, til å henfalle til språklige banaliteter, kosepludrespråk og utsagn som ærlig talt er mer tilpasset puteprat enn sosiale medier. 

Det var ikke no mer. Det var det jeg lurte på i dag. 

På forhånd takk. 

Erbødigst en Gretten Gammel Gubbe

Nye ord i treningsplanen




Jeg ønsker å bli en bærekraftig gammal gubbe. En gammel gubbe som er fornøyd med livet og som er fornøyd med det jeg trener og det jeg konkurrerer. En gammel gubbe som har trening og triatlon som en del av livet, men ikke som selve livet. Jeg ønsker å kunne være en som hver dag legger meg med et smil og kan puste rolig ut og si: I dag var en god dag.

For det er når jeg gjør det jeg får en god natt, og en god natt med søvn gir en god dag og en god dag gir en en god natts søvn.... ja dere skjønner tegninga.

Starten på nye tanker om trening

Det hele startet med tanker rundt en del spørsmål som dette: Hvorfor går jeg på tryne og blir liggende? Hvorfor trener jeg? Hvordan reagerer jeg når jeg ikke får fremgang? Hvordan takler jeg det når sjukdom tar fra meg en trening eller ti? En måned eller ti? Hvordan takler jeg det når virkeligheten ikke strekker til for alt jeg skal gjøre? Hvordan sorterer jeg og hvordan prioriterer jeg i en hverdag som ikke er uten overaskelser og der det finnes viktigere ting enn trening og triatlon?

For triatlon og trening skal bare være en del av livet mitt fremover, kanskje en av hoveddelene, men ikke en altoverskyggende besettelse slik det i perioder har vært. 

Kjenner du deg igjen i at du legger planer, lar planene bli en besettelse og at avvik fra plan nærmest er et svik mot deg sjøl, nasjonen og triatlonsporten? Når det som skulle bli et hyggelig mål å trene frem mot blir en tapsopplevelse? At treningsplanen blir en struktur som blir en tvangstrøye? At du legger urealistiske planer fordi du bruker fortiden som måestokk og ikke en ny virkelighet, en ny jobb, en ny diagnose eller andre ting enn triatlon som du også vil nyte? Hvis du har det litt sånn så er du litt som meg og kanskje er du også på ville veier.

Det var en periode i livet mitt jeg kunne legge planer, følge planer og nå nye mål om stadig bedre tid. Og finne glede i det. Det kan jeg ikke lenger. Jeg trenger en annen form for treningsmål og en annen form for måloppnåelse. En måloppnåelse med en annen form for substans.

Nysgjerrighet, ydmykhet og takknemlighet på veien mot gode mål.

Det er overskriften på mitt nye trenignsregime.

Stilt over for en ny dag går jeg inn i den med en nysgjerrighet på hvilke muligheter denne dagen gir. Det hele handler om å stille meg i en posisjon der jeg får positive opplevelser gjennom trening og der eventuelle plager og mangler ikke får uforholdsmessig stor plass. Åpne tankene og kroppen for alle de gode opplevelsene triatlontrening kan gi i et sammensatt liv. Selv om farten ikke lenger er den samme.

Frem for alt så er jeg strålende takknemmelig for at jeg kan trene og konkurrere. På min måte. Og på den måten skal trening bli en ressurs i livet og ikke en tvangstrøye.

For det er vår, sola skinner, sevja stiger og det gjør melkesyra også.

Ha en fin dag alle sammen, jeg er på vei mot nye triatlonopplevelser.

Hvordan bli triatlon-coach?

Det å bli triatlon-coach er litt som å drive med alternativmedisin. Her er det selvsagt ingen formelt godkjent utdanning som trengs. Hvem som helst kan koke askeavkok og hvem som helst kan kalle seg triatlon-coach. Det er jo f.eks ikke slik at du selv behøver å være no god til å svømme for å gi andre råd. Er du coach kan du stå på land og si "høyere albue", "tenk på linja i vannet", "ikke kryss midtlinja" og "husk å fullføre svømmetaket". Kjempebra jobba!

Men hvis du lurer på om dette er en kairrierevei for deg, så har jeg etter nøye beregninger kommet til at for å bli triatlon-coach i Norge så bør du ha fullført Norseman med svart trøye eller blitt minst nummer 10 i en større norsk konkurranse. 

Har du har en eller begge av disse i boks så er det bare å kline til og si ha det på badet til jobben, NAV eller mamma og pappa.

Jeg kunne sittet inne



Nei, jeg løper ikke fra politiet etter et uheldig brekk og tenker «hadde jeg ikke løpt så fort så hadde jeg kunnet sittet inne». Jeg står ute i 12 minusgrader og har som dagens mål at jeg skal løpe i 60 minutter og tanken «jeg kunne sittet inne» er en helt naturlig tanke for et tenkende menneske. 

Selv pulsklokka er tydeligvis tenkende og tvilende til prosjektet. Min Polar brukte flere hutrende minutter enn vanlig på å finne sattelitter og pulsbelte. Det er som den vil fortelle meg: «Hei riktignok heter jeg Polar, men dette her er direkte latterlig.»

Men selv om pulsklokka og jeg deler mye av dagen, så er det ikke den som har stappet legemet sitt med ribbe og surkål og rødbrus og Sfinx. Det er det jeg som gjør og hvis 2015 skal kunne bli en slags triatlonsesong og ikke bli en serie av slankeopperasjoner så må jeg bevege det oppsvulmede legemet. I dag også. Så kutt ut sytinga, finn de satelittene og det jævla pulsbeltet slik at vi kan få dette freakshowet ut på veien.

Jeg skal være ærlig, jeg synes 12 minusgrader er ganske kaldt. Jeg blir aldri vant til å løpe i kulde. Jeg liker ikke egentlig å løpe i kulde. Etter et par minutter kjenner jeg at jeg drar kald pust ned i halsen og lungene. Det er friskt. Det er så friskt at det river litt i halsen og kjøler nedover i lungene. Sammen med tomgangseksos og vedfyringsrøyk gir det den litt unike følelsen av å røyke 15 mentolsigaretter «back to back» på fryselageret til Hennig Olsen. Mens jeg løper. En følelse som ikke kan omtales som udelt positiv. Snarere tvert i mot.

Jeg løper, mens jeg kunne sittet inne og spilt gitar. Gitarister har det fint. De behøver aldri å gå ut. De kan sitte inne når det er kaldt og spille skalaer. Jeg har en gitar. To gitarer. Eller egentlig er det vel fire elller fem, litt avhengig av hvordan jeg regner. Men jeg sitter ikke inne i varmen og spiller gitar, jeg er ute og løper og hører på musikk på mobiltelefonen.



I 14 min og 34 sekunder hører jeg på musikk, men så sier Hr.iPhone takk for seg. Telefonen er tydeligvis laget for mer tempererte områder, og akkurat som meg så klarer den ikke helt å kjenne forskjellen på varmt og kaldt. «Telefonen er for varm og må kjøles ned» er feilmeldingen. Tydelig tegn på forfrysning. Mulig den laster ned en app for å kutte av de gangrene digitale tærne sine når den kommer inn fra kulden?

Pulsklokka mi prøvde å fortelle meg noe og telefonen sa takk for seg og vil inn i varmen, men jeg løper mens jeg kunne sittet inne. Koldbrann har jeg ikke, men beina er stive og det er kaldt til tross for to løpetights og dobbelt sett med superundertøy på overkroppen. Men jeg har begynt å produsere litt varme og det hjelper litt. Inntill jeg starter å svette. Og inntill jeg snur og får en svak trekk i mot meg. Ikke en vind, men en trekk som er nok til å kjøle ned svetten og gjøre løpeklærne til et ispanser.

Så blir det kaldere. Men det er over halvveis og jeg liker det når det er over halvveis. Jeg blir positiv når det er over halvveis. Når jeg kan starte å telle ned. Det varmer. Det varmer så mye at jeg plutselig ikke fryser lenger, det er varmt på lårene og på hofta og det er ikke kaldt på leppene og i kinnet lenger. Der er det numment. Numment og varmt. 

Det går ikke fort. Jeg klarer ikke å løpe fort når det er kaldt. Jeg orker ikke å puste tungt. Orker ikke å flytte ispinnebein fort. Jeg kunne sittet inne. 

Men jeg sitter ikke inne. Jeg løper. Jeg ser rundt meg, trekker inn en relativ godfølelse og ser på stjerner, en klar månesigd og ser at det gnistrer i ett centimetertykt lag med hvit snø. Jeg er en trenende mann som fortsatt er i førtiårene, men som nærmer seg sitt femtiende år, om ikke med stormskritt, så i hvert fall med en form for løpesteg. Jeg gjør det jeg skal. 

Jeg er en økt nærmere 2015-sesongen og noen kallorier er forbrent. Mest av alt er jeg fornøyd med å komme ut av komfortsonen og over i det ubehagelige. 

Jeg våger den påstand at  du ikke kan trene til triatlon uten å si hei til trening som er ubehagelig på en eller annen måte. Og trening i Norge må skje i kulde, i vind, i regn og en sjelden gang i varme. Det er de korta vi har fått. Og ja det er en klisje, men jeg tror på herding. Jeg tror at jeg blir bedre av å dra ræva mi ut i ikke-optimale forhold og ikke bare på grunn av den reine treningsverdien, men fordi det gjør meg klar for å konkurrere under ikke-optimale forhold. Jeg tror det er klokt. 

For hver økt i drittvær og kulde så har jeg et litt større håp om å slippe å sitte i veikanten og sutre på konkurransedagen, fordi været er for kaldt og for vått og fordi jeg ikke har trent nok. 

Men blir det tolv minus i juli, så blir jeg sittende inne.

Snart konkurranse - føler deg syk?



Jeg har trolig en formel som beskriver dette: K(d)=FAS(d-1). Jeg oppnådde en grad av selvinnsikt den gangen jeg omtalte meg selv som supermosjonist. Og jeg utviklet en formel som uttrykte denne innsikten.

Den gangen visste jeg det: Hadde jeg en konkurranse i morgen så visste jeg at jeg ville følt meg syk i dag.

Jeg ville skjønt det for to uker siden at jeg ville føle meg syk i dag. Formellen jeg utviklet baserer seg på tilstedeværelsen av en faktor, kun en faktor og ikke noe mer enn en faktor. Den faktoren vil komme etter i dag. I vanlige årsak/virkning-kjeder kommer årsaken først og virkningen etterpå, men ikke i denne formellen/modellen.

Modellen ble utviklet ved hjelp av et batteri av metoder i både kvalitative og kvantitative studier og i utviklingen av modellen har populasjonen vært standardpopulasjonen for det meste innen kvasiteorier og treningsmyter: n=1.

Men skulle jeg tenke på et p-verditall så ville jeg sagt at den i hvert fall er <0.0000001 og kanskje innmari mye bedre hvis jeg tenker etter. Jeg og Tenkende August.

Modellen uttrykkes altså slik: K(d)=FAS(d-1) der K betyr Konkurranse og (d) står for "dag", mens FAS står for "Følelse av syk" og (d-1) står for "dag minus 1 dag". Eller dagen før med andre ord.

Denne gjelder for meg. Alltid. Om det er en modell som kan predikere FAS hos andre subbemosjonister, mosjonister og super.... ? Jeg vet ikke. Men når jeg leser treningsblogger, triatlonblogger og facebookoppdateringer fra trenende og konkurrerende venner, så ser jeg at det er mye svært sjuke folk som mirakuløst står opp fra de døde noen dager etterpå og stormer inn til en stor følelse av mestring 11 timer etterpå. Mange er litt som hardt skadede italienske fotballspillere på den måten.

Jeg skal våge å generalisere litt ut fra min kunnskap basert på n=1. Dere er nok ikke alltid så sjuke som det kjentes som. Det sitter nok litt mellom øra på noen av dere.

Tror jeg trallala.

#trening #triatlon #triathlon #sport #helse

Anti-selfie

Se dette som et motangrep på alle "penereennvirkelighetenselfies".

#selfie

Jeg mener fortsatt noe

Det er ikke det at jeg ikke mener ting fortsatt. Det er ikke det at ikke ting rundt meg irriterer meg grenseløst. Det er ikke det at jeg ikke blir veldig sint innimellom.

Jeg bare holder det internt. Stort sett. Og det er trolig best slik.

Siste forsøk?

2014 ble et nytt år uten gjennomføring. Det ble et år helt uten start.

Jeg hadde verdens beste plan, men den ble skutt i senk av en kropp som ikke vil.

Derfor har jeg tatt en del fine bilder på en del fantastiske triatlonkonkurranser, men det finnes ikke et eneste bilde av meg på startsteken eller målstreken.

Jeg har ikke fløyet slik som Truls Wagener gjør på bildet fra Oslo Triathlon. Jeg har ikke fått fyllt drivstoff og jeg har ikke blitt tauet ut til "take off".

Nå gjenstår et forsøk. 2015. I 2015 er det fem år siden jeg fullførte en skikkelig triatlonkonkurranse (Norseman Xtreme Triathlon) og i 2015 blir jeg femti år.

Det året skal jeg enten gjenoppstå som triatlonmosjonist, eller så er det takk og farvel til triatlon. Men det blir ikke et halvhjertet forsøk. Jeg skal gi alt, og går jeg ned så er det med vissheten om at jeg prøvde alt og jeg strakk strikken så langt jeg kunne.

Utgangspunktet er som dårligst. Nattesøvnen er desverre nesten ikkeeksisterende og overskuddet er lik null. Jeg kan sykle en time rolig eller jeg kan løpe 40 minutter i er utrolig tempo. Utrolig sakte. Men det er en start. Jeg kan sykle og jeg kan løpe og svømming er aldri no problem.

Det er der veien mot 2015 starter. Det er nå den starter. Den startet denne uken. Ikke bra. Ikke mye. Deprimerende svakt. Men den startet og uten en start er det ikke mulighet for målgang.

Nå gjenstår bare det i midten og det gleder jeg meg til. Hver eneste lille økt. Uansett hvor sakte, uansett hvor tungt, uansett hvor kort- hver eneste lille bevegelse er en bevegelse i retning av målet. 2015- året der jeg passerer halvveis til 100 år og passerer målstreken på flotte triatlonkonkurranser. For å gi seg med denne sporten og bli borte fra miljøet føles som en dårlig løsning.

Success is my only motherfucking option, failure's not.

#triatlon #triathlon #sport #motivasjon #trening

NM duatlon- Royal reality check

Var det egentlig storeslem til Royal Sport, eller bare nesten? Men mye viktigere, ble de snytt for et moralsk lagsølv som forbundet ikke unte dem?

Først en liten oppvarming, den individuelle konkurransen - var det egentlig storeslem?

Etter NM i duatlon i helgen kunne man raskt lese på nettsiden Skiaktiv at Royal Sport tok storeslem i konkurransen. Men stemte egentlig det? Ikke helt, og trolig grunnet resultatlistelesing ble tittel og tekst endret til:

Nesten storeslem «OPPDATERT: Klubben Royal Sport tok nesten hele pallen i dameklassen under NM i duathlon, samt bronse i herreklassen. Charlotte Knudsen er norgesmester i duathlon for kvinner 2014, mens Gustav Iden fra Åsane CK tok NM-gull for menn.» 

Jeg skjønner Skiaktiv godt, 3atlet har også måttet rette NM-saken i dag. Resultatlister og andrehåndskilder fungerer ikke alltid for å få alt riktig. Ikke for 3atlet og ikke for Skiaktiv. Men ingen kan ta fra Royal at de gjorde et meget godt NM. Resultatlista fra konkurransen, og pressemeldingen fra forbundet, forteller om en meget sterk innsats fra gamle og nye i Royal Sport. De var mange og de fikk gode plasseringer, men når du ikke har gull og sølv i herreklassen, der Gustav Iden vinner en knusende seier, og heller ikke har sølvet i dameklassen, så er storeslem et rimelig sterkt ord. Til og med med nesten foran.

Men nok om det, om det var «storeslem» eller ikke er egentlig ikke noe annet enn småpirking fra en gammel gretten gubbe som drømmer om rød rettepenn og lærerferie. Og kun ment som oppvarming før hovedmålet med et hvert NM.

For nå så setter vi over til lagkonkurransen, der nervene er på bristepunktet

I lagkonkurransen tok Royal storeslem, det er det ingen tvil om, selv om det er få som tillegger denne særlig vekt. «Lagmesterskapene tar vi nesten alltid for gitt» sier Kåre Grøtta, tidligere president i triatlonforbundet og leder av Royal Sport gjennom mange år. Både på Skiaktiv og Royal Sport sine nettsider. 

Etter min mening er lagmesterskapet i triatlon er en meningsløs konstruksjon, en premie for frimerkesamlere og burde vært fjernet både fra triatlon (og duatlon) for lenge siden. I vintertriatlon må de gjerne beholde pokalen. Jeg bryr meg forøvrig heller ikke om reglene i golf. Første klubb som melder inn fjerning av lagkonkurransen som tingforslag, får en femtilapp av meg, men vær oppmerksom på at den tidligere presidenten kan være av en litt annen mening.

"Moralsk lagsølv"

På nettsidene til Royal ligger følgende merkelige melding: «Vi lovet også et moralsk lagsølv til de nest beste jentene [........] Dere får da en spesiell lagbonus til erstatning for de medaljene forbundet ikke unte dere» og det med internt lagsølv synes jeg jo var trivelig gjort, men hva betyr setningsleddet:

«Forbundet ikke unte dere»?

Kåre Grøtta er gammel i gamet og har meg bekjent en svært god hukommelse, så han husker sikkert tilbake til tinget i november 2013. Hvis ikke ligger saksliste og protokoll ute på det store internettet. I 2013 hadde det kommet inn et forslag til regelendring med følgende ordlyd: «De tre beste tidene i eliteklassen (senior menn/kvinner) fra hver NTF-registrerte klubb skal medregnes når medaljene i NM fordeles. Det innebærer at ingen klubber kan ta flere enn en medalje i lagkonkurransen innen hvert kjønn». 

Så hva sier virkeligheten?

Med forbehold om at dokumentene er korrekte og at jeg har klart å lese disse uten brillene mine: I protokollen og vedlegg kan man lese at Royal Sport var tilstede med delegater på tinget og at vedtaket ble enstemmig vedtatt. Det vil altså si at Royal Sport var med på å bestemme dette, og er selv en del av dette forbundet som lederen klager over. Og de var det til og med med delegater som man finner igjen på resultatlistene fra NM.

Royal Sport gjorde en fantastisk innsats i helgen, så hvorfor ikke bare glede seg over resultatene, selv om det kanskje ikke var 100% storeslem? Ikke klag over «medaljer som forbundet ikke unner dere», for det er no kongelig vås!

Mvh

LIlle Pirk og Store Slem

#triatlon #triathlon #duatlon #duathlon #sport

Hvordan bli G-kjendis?

Mulighetene er mange for de som vil ha bildet sitt i blad. Mange er de som går langt for en slags kjendisstatus.

Min mulighet til 10 sekunders oppmerksomhet, kom da ordfører i Fredrikstad tok meg igjen like før mål på Glommaløpet (han løp stafett). Med en sluttspurt side om side med ordfører, forsterket jeg muligheten til å bli foreviget. Og mulighetene til å komme på forsiden av lokalavisa.

Og i dag? Bingo!

Om det er sant at jeg er en så beregnende linselus? Nei, men eresånøyea?

#trening #løp #fredrikstad #glommaløpet

Glommaløpet - er det mulig?



Glommaløpet er 10 miles, det vil si 16 km som jeg løp på 1t39min, dvs en sneglesnittfart på 6.10/km med en gjennomsnittspuls på 166bpm. Dette forteller både Suunto Ambit2 og Polar v800 med dertil hørende pulsbelter meg. Polar sier i tillegg at løpeturen var en ekstremøkt og at jeg har et restitusjonsbehov på over åtte dager. Er det mulig?

Deltagelse i Glommaløpet ble spontant bestemt på lørdag morgen. Værmeldingen sa 18 grader og overskyet, det var mulig å etteranmelde og jeg skulle løpe langtur uansett. 

Selve løpeløypa og konkurransen får store pluss i boka, arrangørene har laget en konkurranse som er gjennomtenkt og fin. Det er stas å starte på torget i Sarpsborg og det er stort å gå i mål i Gamlebyen i Fredrikstad. Dette er et løp som på grunn av løypeprofil og passe distanse også appellerer til moderate mosjonister, så derfor ble det heller aldri ensomt i løypa, slik det kan bli på vesentlig større konkurranser på lengre distanser.

Fra første løpesteg var det noe som ikke stemte. Pulsen ble veldig fort høy og farten var lav. Hvorfor? En faktor var været. Jeg er ikke en som trives best i varmen. Tvert i mot elsker jeg det når det er 12-16 grader og overskyet, og det kan for min del godt regne litt også. Men vindstille og steikende sol? Fint for bading og softis, men pyton å løpe i.  

Først av alt, jada, jeg løp med to klokker og to pulsbelter. Jeg gjorde det ikke for å vise meg frem, men som et første forsøk på å sammenligne de to klokkene og anaylseverktøyene Movescount og Polar Flow. I etterkant kan det vise seg at det ikke var så lurt. Det blir hevdet av folk som har peiling at de to pulsbeltene kan ha påvirket hverandre og rotet til målingen. Til og med BH-spiler kan visstnok påvirke pulsbelter. Jeg løp ikke med BH.

Men jeg løp med samme løpsfølelsen som jeg alltid har og som egentlig alltid er den beste rettesnoren og det var aldri tvil om at jeg ikke hadde fart og at pulsen min var høy, men uten at jeg ble sur i beina. Så ja, det kan hende at pulsbeltene påvirket hverandre, men noe annet var galt også. Varmen? Sykdom/infeksjon? Dårlig dag?

Er det mulig?

Etter at jeg kom i mål drakk jeg store mengder vann og saft, servert av flinke funksjonærer. Mens jeg sto der var det flere som kom bort til de samme funksjonærer for å kjefte for at det var for få drikkestasjoner i løypa. Jeg gjetter på at de som sto der og helte saft ikke hadde bestemt det og ikke trengte kjeft i det hele tatt. 

Bare en stor takk!

#puls #pulsklokke #konkurranse #fredrikstad #glommaløpet

 

90 min til start

Bestemte meg for å være med på Glommaløpet. Var så fint vær og langtur skulle jeg uansett løpe. Kan jo bli gøy?

Dobbelt så gøy med to pulsklokker kanskje?

Både Suunto Ambit2 og Polar v800 blir med meg i dag.

Blir treningseffekt doblet ved dobbel registrering?

#trening #løp #pulsklokke

Variert og variabel trening

Til nå har jeg vært relativt god på å følge programmet, men de to siste ukene har hverdagene og festdagene ikke samarbeidet med meg. Noe som betyr at jeg langt fra har trent så mange timer som planlag i det programmet som Kari Coach Lingsom hadde gitt meg program og flere sentrale økter har blitt utelatt. Dette gjelder spesielt sykkeløkter. Men på plussiden har jeg hatt mange gode økter og formen føles fin. Jeg føler meg relativt rolig med tanke på halv Ironman Haugesund, selv om jeg fortsatt sliter litt med krampe i leggen på svømming. Spesielt den siste uken ble det litt lite "ordinær trening", men det er helt klart noe svømerelevant treningseffekt i 5t30 med padling så det er ikke bare ille.

Slik har de to siste ukene vært:



5.mai: 60 min - 9 km løp

6.mai: 1 t 10 min sykkel på rulle

7. mai: 45 min løp m 5 x 800 m. Gjsnittspuls 151 bpm

8.mai:  1t04 min svømming , 2850 m

 

9.mai:  1 time sykkel på rulle: oppvarming+ sprint, 7-6-5-4-3 min i4. Gjsnittspuls 141 bpm.

10. mai: fri

11.mai: 2 timer rolig på rulle. Gjsnittspuls 114 bpm

Totalt 7 timer trening med flere gode kvalitetsøkter

 

12. mai: 56 min rulle. Oppvarming+ sprint,  8-7-6-5 min i4, Gjsittspuls 132 bpm

13.mai:1t03 min svøm, 2800 m

14. mai: 1t04 min løp på sti/skogsvei, 10 km/ 139 gjsnitt bpm. 15 min på slutten progresivt

15. mai: 50 min på rulle. 122 bpm gjsnittspuls. 4x5min 60 rpm.

16. mai: 42 min rolig løp, 6 km, 136 bpm.

17 mai: 2 timer padling, 11 km.

18. mai: 3 t30 min padling, 19 km,  

 4 t 35 min + 5t30 min padling

#trening #triatlon #triathlon #treningsprogram

Truende i Fredrikstad

Det så en liten stund ut som vi skulle få vær her i Fredrikstad, men det ble med trusselen.

Og jeg fortsetter å pakke til kajakktur!

Hva vil Breivik, egentlig?



I Dagens Næringsliv uttaler Breivik at vi «Må tåle å være sultne, utslitt og brekke bein»

I intervjuet trekker han frem kontrasten mellom «nytelsessamfunnet» Norge og Kenya som produserer verdens beste løpere og en av hans konklusjoner kommer frem slik: «Professor ved Norges Idrettshøgskole Gunnar Breivik tror det blir vanskeligere å få frem utholdenhetstalenter i Norge fremover». http://www.dn.no/nyheter/2014/04/27/Kenya/-m-tle--vre-sultne-utslitt-og-brekke-bein

 

Breivik representerer norsk toppidrett og som sådan representerer han kanskje antitesen av Kenya-samfunnet. Hvis det finnes en del av det norske samfunn som det regner alt for mye penger over så er det norsk toppidrett. Se på smørebua til det norske skilandslaget og still spørsmålet: «hva i alle dager er det vi driver med?» I folkehelsens navn så rykk teppet under toppidretten, la dem falle på trynet, brekke skia og bruk penga på å skape hverdagsaktivitet for alle. Men nok om det.

 

Nå snakker Breivik i intervjuet mye om veldig fornuftige tiltak, og viser til behovet for å bygge opp arenaer for hverdagsaktivitet a la Sognsvannn, men til tross for det blir jeg faktisk litt uvell av det Breivik sier. Ikke fordi at det han isolert sett sier er så feil, men fordi konteksten han selv tegner opp blir kvalmende.

 

Fordi han sier sier: «vi må tale å være sultne, utslitt osv» og så sammenligninger han med Kenya og reell fattigdom.

 

Mener Breivik egentlig dette? Jeg tror det egentlig ikke. Men når han vil at vi skal omfavne smerten og tåle å være sultne, så kan det ut som om han ønsker seg et samfunn med ekstrem ulikhet fordi vi da kunne fått frem flere toppidrettsutøvere?

 

«- Det er oppdragelseskomponentet i dette som er interessant. Helt fra disse er små barn har de vært i mye aktivitet fordi det er sånn verden er for dem. Slik er ikke verden for mange vestlige barn, og bredden med utholdenhetstalenter forsvinner.»

 

For å sitere Anti-Nowhere League og Metallica: «So what??. For det første tviler jeg sterkt på at det underliggende resonementet holder, Norge leverer greit med toppidrettsutøvere til å være et lite land,  men selv om vi ikke skulle gjøre det så skal jeg fint leve i et samfunn der flest mulig har det bra og som samtidig er helt kjemisk renset for utholdenhetsutøvere i verdensklassen. Jeg trenger ikke topputøvere for å være lykkelig og synes det er et stusselig land som bygger sin selvfølelse på idrettsprestasjoner.

 

Men nok om det. Det finnes barn i Norge som går rundt og er sultne fordi de lever i fattigdom og en godt lønnet professor som sier «vi må tåle å være sultne» gir meg lyst til å rope «Nei for faen!». Nei, Breivik vi skal ikke tåle at barn går rundt og er sultne. Barnefattigdom er ikke noe vi ønsker. Ikke av noen grunn og i hvert fall ikke for å få frem langdistanseløpere og ikke for å frem andre toppidrettsutøvere.

 

Og så vet vi noe om sosial ulikhet og deltagelse i fysisk aktivet. Og for å si det forsiktig så er det vel ikke godt dokumentert at «de fattige» er mer deltagende i fysisk aktivtet og hevder seg bedre enn de «bemidlede»?

 

Men hvis Breivik har lyst til å gå sulten rundt i gatene i Oslo eller i skiløypene i Marka så må han jo gjerne gjøre det. Han om det.

 

#idrett #sport #trening #konkurranse

 

Les mer i arkivet » September 2015 » August 2015 » Juli 2015
hits